søndag 31. januar 2010

Sjokoladekaffe, pulsvarmere og begravelse



Det har blitt lite bilder her i bloggen i det siste. Så derfor starter jeg dette innlegget med bilde av det jeg sitter og koser meg med nå - en kopp sjokoladekaffe. Jeg liker ikke vanlig kaffe, men sjokoladekaffe f.eks. syns jeg er godt.


Som bloggnavnet tilsier, så driver jeg nå og strikker, da ;) Jeg har flere prosjekter på pinnene, men noe blir ferdig innimellom også. Blant annet et par pulsvarmere:
Disse ble en overraskelsesgave til en klokkerkollega. Et annet par pulsvarmere er også under produksjon:



Den siste halvannen uka har vært ganske tung og følelsesladet. Onsdag 20. januar døde min kjære farmor, 88 år gammel. Det kom for såvidt ikke så veldig overraskende. Hun hadde vært syk lenge. I tillegg sa hun selv at hun var lei, og ville ikke ha mat, drikke eller medisiner. Så vi skjønte hvilken vei det gikk. Men selv om hun var gammel og det var ventet, så er det trist likevel. Onsdag denne uka var det begravelse og minnesamvær. Jeg og søster Kari delte ut sangark, jeg leste dikt (av L. Fossum) på minnesamværet. Ellers bidro flere av oss barnebarna på forskjellige vis. Det ble en fin og verdig avskjed med vår alles kjære søster/mamma/svigermor/mormor/farmor/oldemor Helga Karoline Jegtvolden.

tirsdag 26. januar 2010

Ikke en spurv til jorden

Det finnes mennesker som ingen vet hvem er. De vil ikke bli savnet den dagen de dør. Ingen vil bli bekymret fordi de ikke har sett han/henne på en stund og tenke "Mon tro om han/hun har det bra?". Her kan du lese om en slik person: http://www.dagbladet.no/2010/01/26/magasinet/ensomhet/familie/dod/10105099/
Ingen kom i begravelsen hans...

I min jobb som klokker har jeg opplevd noe lignende. Avdøde hadde få gjenlevende slektninger. Det kan jo være tilfelle for mange. Men det som var saken her, var at det var en konflikt i denne familien. Kirkekontoret fikk derfor beskjed fra begravelsesbyrået at det var stor sjanse for at det kom få eller ingen i begravelsen. Vi kirkeansatte bestemte oss for at mannen skulle få slippe å forlate denne jord alene. Derfor gikk jeg og noen til i begravelsen. Ingen av oss hadde noen gang møtt mannen. Men da kom det i hvertfall noen. For ingen venner eller etterlatte av mannen kom... Det var en veldig spesiell, vond og tankevekkende opplevelse.

Det kan være flere grunner til at det ikke kommer noen i en begravelse. Men likevel er det vondt å tenke på at mennesker kan dø uten å bli savnet, uten at noen kjenner dem, ja til og med uten at noen vet hva de heter før etter iherdig detektivarbeid. Da er det godt å vite at Gud kjenner oss. Han vet hva vi heter og hvem vi er. For Han er hver eneste en av oss viktig. Jeg har gått og sunget på en salme i dag. Den handler om akkurat dette.

Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det, han som er over alt.

Tro det når stormen herjer bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene du med en smerte går.

Tro det når noe brister uten å vokse frem.
Tro det når noen mister det som var alt for dem!
Tro det når håp går under uten å reise seg:
Ikke en spurv til jorden! Det er et ord til deg.

fredag 22. januar 2010

Det kan itj værra sant.

"Lys til ettertanke, minnemarkering for omkomne i trafikken i N-T 2009"


Det kan itj værra sant.
Den beste tida skull` jo komma no.
Vi hadd fortsatt mytji mer te go`.
Æ va itj forberedt på det herre.

Æ kan itj nå dæ no.
Det e live sjøl som gir oss sånne slag.
Men æ ska lell få sagt det no i dag.
Du vil bli her for bestandig.

Æ savne dæ no og det vi itj skull` få.
Men minnan du har gitt mæ
ska æ ta godt vare på.

Æ vil tenk på alt det fine vi hadd` sammen.
Den gang vi trudd` vi kunn` klar alt.
Æ vil tenk på alt det fine vi hadd` sammen.
No sjer æ dæ i ett og alt.

Vi hadd` ei herlig tid.
Skull` så gjern` ha gjort alt om igjen.
Glad for at æ fikk ha dæ som venn.
Vi levd livet mens vi gjor det.

Teksten over her er en DDE-sang. Den sang Thomas Brøndbo under gudstjenesten som var siste del av årets minnemarkering. Gudstjenesten ble i det hele tatt en sterk, gripende og rørende, men veldig god stund. Særlig sterkt ble det da navnene til Simon og Almas besteforeldre ble lest opp og det ble tent lys for dem. Der satt jeg og hadde i bakhodet at det kunne like fort ha blitt fire omkomne den fatale augustdagen i fjor. Det kunne like fort ha blitt en minnemarkering for Simon og Alma også... Skremmende tanke. Så utrolig sårbart menneskelivet er!

Det går stadig bedre med Simon. Han er en fighter og har skikkelig stå-på-vilje. Han skal bli frisk, han! Sånn er det med den saken! :) Og til høsten skal han begynne på videregående. Jeg har tenkt på det at Simon og Alma er henholdsvis 15 og 20 år yngre enn meg. Derfor har jeg ikke hatt så veldig mye med dem å gjøre. Vi kjenner hverandre ikke så godt og er på fullstendig forskjellige steder i livet. Men de er søskenbarna mine. Og ulykken har fått meg til å tenke over og kjenne hvor utrolig glad jeg er i dem! Tanken på å eventuelt miste dem var helt forferdelig... Noen ganger opplever man ting som får en til å sette ekstra pris på dem rundt seg. Det er ingen selvfølge at alle er der i morgen. Ikke senere i dag heller, for den saks skyld. Nå kan man selvsagt ikke gå og tenke på det hele tiden, for da blir man smårar. Men det er verdt å legge seg på minne og ha det i bakhodet. I Bibelen står det mange kloke ord ;) Det står blant annet "La ikke solen gå ned over deres vrede". Ikke gå fra noen f.eks. som uvenner. Det er ikke sikkert du får sjansen til å gjøre opp...

torsdag 21. januar 2010

Jeg har fått en award!

Av tremenning Julie (http://juliejegtvolden.blogspot.com/) har jeg fått min første award. Takk, Julie! :)


Med den følger en forpliktelse - jeg skal skrive sju fakta om meg selv. Hm... Here we go...

1) Jeg er en tankefull kvinne. Innimellom tenker jeg riktignok altfor mye, men... ;)
2) Jeg er lykkelig gift på 6. året.
3) Jeg er veldig glad i å strikke. Koser meg og slapper av med pinner og garn.
4) Jeg er glad i farger. Hadde antagelig gått på veggen om jeg skulle omgitt meg med bare hvitt/beige osv.
5) Jeg skriver dikt. Har til og med gitt ut diktsamling.
6) Jeg er kristen. Jobber også innen kirka (som klokker).
7) Jeg er glad i å synge.

Så skal jeg gi awarden videre til sju av de jeg syns har en inspirerende blogg. Jeg har inntrykk av at denne awarden har gått en stund i bloggeverdenen, så jeg gjør en vri : Om du leser dette og ikke har fått denne awarden, så sett den gjerne inn i bloggen din og skriv sju fakta om deg selv :)

fredag 15. januar 2010

For lite å finne på...

Noen mennesker har helt klart for lite å finne på... Det fikk jeg og Ole Gunnar erfare for rundt en uke siden. Da var det nemlig noen som fant det for godt å sprenge postkassen vår med en temmelig stor rakett! Vi skjønte med en gang vi hørte smellet hva det var som hadde skjedd. Bare dager tidligere prøvde noen seg på det samme med husvertenes postkasse. Den fikk ikke mer skade enn at lokket løsnet, da. Vi var ikke fullt så heldige, for å si det sånn. For vår kasse hadde løsnet fra stativet og lå i biter utover veien. Hadde det enda vært unger som gjorde det, så hadde det vært så. Men ikke her, nei! For i vårt tilfelle så var gjerningsmennene så gamle at de kjørte herfra i bil :S Vi ble både oppgitte og sinte! Dessuten er det ubehagelig når noe som hører oss til blir ødelagt like utenfor husveggen omtrent, mens vi er hjemme. Fører med seg litt arbeid gjør det også, kan man si. Først måtte vi kontakte posten og avisbudet for å avtale hvordan de skulle gjøre det med posten vår fram til vi fikk ordnet med ny kasse. Og så måtte de få beskjed når ny kasse var opphengt og klar til bruk. Nå har vi flyttet postkassen vår til et annet stativ. Dette stativet står litt lenger unna veien og har hus hele veien rundt. Det skal dermed være litt mindre utsatt. Men jeg syns uansett det er for galt at ikke ting skal få være i fred!

Så siste nytt om Simon: Han er nå fri fra respiratoren for godt. Alle framskritt mottas med stor takk! :) Vær gjerne med og be for Simon, Alma og resten av familien!

mandag 4. januar 2010

Snurreskjerf



Slike snurreskjerf har jeg strikket maaaange av! De er enkle å strikke, og resultatet blir veldig fint :) Her ser du nærbilde av en bit av skjerfet på bildet over:




Dette skjerfet strikket jeg i lilla, men avfellingen strikket jeg med flerfarget garn. Syns det ble ganske stilig, jeg! Kjekt å variere litt innimellom, ikke bare ha ensfarget.

Har du lyst på et sånt skjerf, så bare ta kontakt og kjøp garn, så strikker jeg for deg, jeg!

fredag 1. januar 2010

Strikkeåret 2009

* Kopptuer: 60

* Dukkeklær og -utstyr: Teppe, dåpskjole, kjole og bukse

* Skjerf av forskjellige slag: 16

* Luer: 2

* Pulsvarmere: 9 par

* Lugger: 3 par

* Håndklær: 1

* Tepper: 1 babyteppe

* Sitteunderlag: 2