Jeg har lett for å bli veldig opptatt av noe jeg gjerne vil klare etter hvert. Det som er mitt langsiktige mål, kan man si. Så opptatt av det blir jeg, at jeg glemmer å glede meg over de små seirene underveis. For på veien til det langsiktige målet, samme om jeg når dit eller ikke, så er det jo opptil flere delmål som jeg når. Små seire som også er viktige å glede seg over. Tror kanskje ikke jeg er alene i verden om å ha det sånn.
Har tenkt en del på dette, særlig i dag. Jeg og Randi, den ene offiseren på Frelsesarmeen, skulle synge duett på møtet i kveld. Og hvis jeg ville og klarte det, så skulle jeg synge solo på det ene verset. Men jeg kjente at jeg trenger å synge duett noen ganger før jeg evt. blir så trygg at jeg tør å synge solo. Jeg vet at jeg egentlig klarer det. Men angsten blir for sterk... Men med tid og stunder kanskje jeg får mot til å igjen synge solo? Tiden vil vise. I alle fall - jeg kjente på en slags nederlagsfølelse. Jeg hadde jo så veldig lyst til å klare mer, gå rett til hovedmålet! Så måtte jeg minne meg selv om at jeg klarte jo å synge duett sammen med Randi. Og i og med at vi sang tostemt, så hørtes jo min stemme godt likevel! Og vi fikk masse gode tilbakemeldinger! En egentlig stor seier som jeg nesten glemte å glede meg over! Så får som sagt tiden vise om jeg blir noen solist igjen. I kveld gleder jeg meg stort over det jeg fikk til og at det ble bra! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar