torsdag 28. oktober 2010

One down, one to go

Da var den første luggen i det knæsje luggeparet mitt ferdig. Min kjære foreslo at jeg ikke bare skal ta grønn tå på den andre, men bytte om grønn og turkis på leggen også. Hm... Tror jeg gjør det, jeg!

mandag 25. oktober 2010

Kopptuer, lugger og et snev av jul

De siste årene har en del av våre venner og slektninger fått strikkede kopptuer som bursdags- og julegaver. Disse har absolutt falt i smak og blitt flittig brukt rundt omkring i Norges land. Men alt som brukes slites, og for ikke lenge siden fikk jeg et lite "nødrop" fra et vennepar. Kopptuene deres begynner å bli hullete! Dermed bestilte de fem nye. Og jeg strikker gjerne, jeg. Her er fire av de fem ferdige:


Etter dette bildet ble tatt har den femte, ei mørkeblå tue, også blitt ferdig. Kopptuene er strikket etter mønsteret "Kopplærv på skrå" som du kan laste ned her: Strikkespinn

Ellers holder jeg fortsatt på med et luggepar. Så langt har jeg kommet på den første. Planen er at en lugg skal få grønn tå og den andre turkis tå. Hvorfor skal de være helt like? ;) Fargene ser litt blasse ut på dette bildet. Men sånn blir det når det er mørkt ute og man må ta bilde innendørs.



I dag har jeg kjøpt bladet Familiens juleideer. Jeg kjøper av prinsipp ikke juleting lenge før jul. Men jeg gjør et unntak med dette bladet. Skal man lage noe, enten det er strikking eller hva det nå er, så tar det tid. Derfor er det kjekt å skaffe seg dette bladet litt tidlig.

Vurderer dessuten å kjøpe denne boka. Men vet ikke helt ennå. Ser morsomt ut å strikke julekuler, da :)

fredag 15. oktober 2010

Ja visst gör det ont...

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

(Karin Boye)

For knoppen er det vondt. Det er noe inni den som sprenger på og vil ut.
For vanndråpen er det etter hvert vanskelig å holde seg hengende. Den blir større og tyngre, men det er skummelt å la seg falle ned i det ukjente også.
Det handler om trygghet og utrygghet. Det kjente er ofte tryggest. Det kjenner vi og har kontroll over. Men så skjer det endringer i livet. Da kan det som oppleves på en måte trygt og kjent på en annen måte oppleves både vondt og tungt. Men likevel tør vi ikke helt slippe taket, for det ukjente skremmer oss. Så må vi noen ganger slippe taket og ta sjansen på å gå ut i det ukjente. Da kan vi oppleve at det som sprengte på og opplevdes vondt blir til en vakker blomst. Da kan vi oppleve å være en dråpe som glitrer i solskinnet og blir til et flott skue.
Dette ble kanskje dypt og litt svevende... Men jeg syns dette diktet er så godt. Vi har vel alle kjent på redselen for det ukjente og heller klamret oss til det som er kjent og trygt.

Men noen ganger må man bare ta sjansen. Det gjør jeg virkelig nå. Jeg slipper kontrollen noe så veldig. Det er skremmende... Men forhåpentligvis kommer det noe vakkert, noe godt ut av det.

Da jeg ga ut diktbok i fjor høst, sa offiserene mine at de syns jeg skulle sende et eksemplar av boka til Frelsesarmeens blad Krigsropet sin redaksjon. Jeg gjorde det, og tenkte med meg selv at de kommer sikkert til å trykke noen dikt og kanskje skrive noen linjer om meg. Etter en stund var det en av journalistene som tok kontakt med meg. Han lurte på om jeg kunne tenke meg å intervjues når en av dem kom oppover til Trøndelag. Fortelle om min historie, hva jeg har opplevd, min tro osv. Da måtte jeg tenke meg om en stund. Skulle jeg tørre dette?

For å gjøre en lang historie kort; da jeg og min kjære var på Frelsesarmeens årskongress i sommer ble jeg intervjuet. Det er skummelt å skulle stå fram sånn i all min sårbarhet. Samtidig er det mange som trenger at noen gir psykiske problemer generelt, og spiseforstyrrelser spesielt, et ansikt. Så i neste ukes utgave av Krigsropet (i salg fra nå i helga) er jeg faktisk en del av hovedsaken. Der er det en artikkel om meg. Jeg hadde lest det på forhånd, så jeg visste hva som ventet meg. Det ble allikevel noe ganske annet å se det på trykk med bilde og allting... Da var det godt å ha en armkrok å krype inn i og bare la tårene renne.

Det gjør virkelig vondt! Jeg gjør meg så veldig synlig, så fryktelig sårbar. Men jeg håper at det kan hjelpe noen. Det er så fryktelig mange som er rammet av spiseforstyrrelser. Over 120 000 mennesker i Norge har en spiseforstyrrelse. Så må du legge til et ganske stort mørketall. Så må du legge til familie og andre som indirekte i høyeste grad rammes av noens spiseforstyrrelse. Resultatet blir nok et skremmende stort tall... Jeg håper at jeg kan være med og hjelpe noen, i hvertfall. Også håper jeg at jeg kan være med og rive ned den "tabubelagt"-muren som er omkring psykiske lidelser. Det hjelper å snakke om det! Jeg har stor tro på åpenhet og ærlighet mennesker i mellom. Det gjør verden til et bedre sted å leve!

Har du lyst til å lese om meg i Krigsropet? Gå og kjøp et hvis du ser en i uniform står og selger det. Og får du ikke tak i det på det viset, så kan du gå inn på Frelsesarmeens nettsider (<-- link) og bestille det via link til venstre på sida.

Dette ble et langt blogginnlegg... Men det var mange tanker og følelser som måtte ut ;)

lørdag 9. oktober 2010

Jeg har fått en award :)

Jeg har fått en award fra en bloggende god venn (http://troenderfaar.blogspot.com/):


Tusen takk, Anne-Lill!

Det følger to utfordringer med denne awarden. Først skal jeg med ydmykhet blottstille sju ukjente fakta om meg selv. Dette blir ikke lett...

1) Jeg er ikke morgengretten, men kan fort finne på å være kveldsgretten

2) At rød er en av yndlingsfargene mine er mamma sin "feil". Det gikk i mest røde klær så lenge hun bestemte, kan man si ;)

3) Jeg har besøkt Auschwitz. Det var interessant, men helt klart noe av det verste jeg har vært med på!

4) Jeg er en skikkelig liste-dame. Hekta på oversikt! Min kjære kaller meg "kontroll-freak". Ja, ja... :P

5) Jeg har sunget solo i Bodø kulturhus

6) Jeg har en undulat. Den har det naturlige fuglenavnet Fido :P

7) Jeg har tatt Datakortet http://www.datakortet.no/

Så skal jeg gi denne awarden videre til sju andre beautifulle bloggere:
http://hannes-strikkerier.blogspot.com/, http://juliejegtvolden.blogspot.com/, http://kristinepetrine.wordpress.com/, http://www.marionlouises.blogspot.com/, http://marteslilleboble.blogg.no/, http://hanssen-familien.blogspot.com/, http://strikkebol.blogspot.com/

fredag 8. oktober 2010

Ting tar tid...


Ikke en helt ukjent situasjon for en del mennesker i Norges land... :P

Før sommeren i fjor var jeg hos fastlegen min. Hun skrev en legeerklæring der hun støttet at jeg har behov for 50% uføretrygd. Siden den gang har ting gått veeeldig sakte i forhold til NAV. At jeg har fått ny saksbehandler to ganger på den tida (hvilket jeg verken har spurt om eller fått beskjed om før etter en stund, forsåvidt) har jo ikke akkurat gjort at saken har gått fortere. Jeg føler at jeg har blitt møtt med manglende respekt. Det er flere årsaker til det. Men de har klart signalisert at om jeg bare hadde tatt meg sammen og prøvd hardere, så hadde alt blitt bra. De har aldri sagt dette med rene ord, men det har likevel vært holdningen. De har hele tiden visst bedre enn meg hvordan jeg har det og hvor mye jeg egentlig klarer å jobbe. Men så fikk de liksom ikke meg til å forstå at de visste mitt beste... ;)

Til slutt tok jeg med meg legen min på et møte med saksbehandleren. Legen stilte godt forberedt med kopier av flere forskjellige rapporter og andre papirer. Etter det gikk alt plutselig veldig fort. NAVs rådgivende lege var ikke i tvil om at jeg har rett på 50% uføretrygd og at jeg skal regnes som såkalt ung ufør. Jeg er fortsatt litt i sjokktilstand over at det endelig ordner seg. Tør egentlig ikke slippe gleden og lettelsen helt løs. Det er nesten for godt til å være sant! I går var jeg og leverte søknaden. Den er visst mest en formalitet, men de måtte nå ha den likevel. Så nå blir det snart uføretrygd slik som jeg ønsker. Det er så ubeskrivelig godt å vite at nå trenger jeg ikke å slite meg ut og/eller gå på en kjempesmell igjen i et forsøk på å strekke meg mot de målene som NAV har innbilt seg at jeg skulle klare! Og i tillegg til trygda skal de fortsette å hjelpe meg økonomisk og på andre måter sånn at jeg etter hvert forhåpentligvis får 50% fast jobb også. Me like!!

onsdag 6. oktober 2010

Marions "Give away"


Jeg følger flere blogger. En av dem er min gode venn Marions blogg. Nå har hun "Give away". Ta turen innom og se på den flotte gaven som kan bli din! :)
http://marionlouises.blogspot.com/